Vasen

(vasen på bildet e et illustrasjonsfoto, henta fra nett.)

Æ fikk en gang en vase. D va den fineste æ nån gang hadde sett, og va alt æ kunne ønske mæ; me sine perfekte trekk og fine farge, passa den inn akkurat der æ ville ha den.
Tidligere har æ hatt et par liknende vasa, men dem passa aldri helt inn; men, så kom dagen da æ fikk den æ ville ha, og den som gjorde livet mitt komplett.
Æ trivdes med den, der den stod i vinduet og va en del av livet mitt mens æ flytta rundt og studerte, ja, den va faktisk me mæ overalt.
Æ pleide den, tørka støv av den ofte førr at den sku beholde glansen, satt fine blomster i den førr at æ og andre sku kunne beundre den. Blomstern blei bytta ut fortløpende, alt etter ka som skjedde rundt mæ, og den har delt mange tide ilag med mæ- buketta fra pappa sin begravelse, hestehovan ho Lisa plukka t mæ en varm vårdag, vakre rose gitt av kjærlighet, flotte tulipana kjøpt for dekorasjonen og gledens del og lilje fått i bursdagsgave.
I mitt stille sinn tenkte æ mang en gang kor heldig æ va, som fikk akkurat den vasen, og æ va lykkelig. Lykken kom med vasen, æ følte ting æ ikke hadde følt før, og tia etter at den kom, e nå æ tenke tilbake på med glede.

Men så en dag, oppdaga æ at d va kommet skår i vasen min. Den stod så fint i vinduet og lyste, og d va da æ sku tørke støv av den at æ oppdaga d forferdelige.
Æ prøvde fortvilt å leite førr å finne delen som mangla, og etter langt og lenge, mange tåra og såre stunde, fant æ biten. D va en lang prosess å reparere den, førr æ hadde nemlig bestemt mæ førr å legge min flid i å få den så god som ny igjen. Æ pussa og limte, måtte prøve tre limtypa før æ fant nå som fungerte- d e ikke alltid lynlim fungere best, nån gang må det hardere skyts til, og d hende at d tar lengre tid før d tørke. I fare førr å lage større skår og sprekka i vasen, va æ så forsiktig, forsiktig mens æ holdt på. Men det gikk omsider.

Letta pusta æ ut, og va glad førr at æ ikke måtte flytte den fra plassen sin i vinduet, plassen som har vært der så trygt og lenge. Dagan gikk, og æ va ofte borte førr å sjekke, om alt stod bra til.
Lenge trudde æ d sku gå bra, mitt store limeprosjekt, men etter nån måna begynte tvilen å spire i mæ- har æ gjort d rette? Va d på tide å kaste den, kanskje æ bare va blitt lei, både av fargen og utseendet? Æ prøvde flere ganga å snu på vasen, sånn at skåret ikke sku vises når æ va inne, men d slo m alt førr ofte at da vistes d utenfra, og d e heller ikke bra.
Æ prøvde fler gang å pusse på den, få den blank og fin igjen, men d va ikke helt d samme lengre. D va akkurat som om glansen det skjøre porselenet hadde mista litt av sjarmen, førr d stoppa alltid litt opp akkurat der den lille biten hadde falt av...

En dag fikk æ nok. æ vaska rundt, og fant ut at d va på tide å bytte den ut, på tide å slippe lyset inn i stua, og pakke bort vasen. Så æ satt den i boden. Der stod den og støva ned flere uke, men æ blei ikke komfortabel me at den mangla, det blei et tomrom der den ikke va på plassen sin, æ flytta rundt på mange av de andre pyntegjenstandan mine, og prøvde fortvilt å finne symmetrien i det, men det blei ikke bra nok. Tryggheta va borte.

Vasen kom på plass igjen.


Nu sett æ atter en gang og lure.
Va æ førr snar? Skal æ kjøpe en anna vase å ha der isteden? Koffør va d så tomt uten den? Va d feigt av mæ å ikke prøve lengre, å ikke pakke vasen helt bort før æ henta den igjen?
Mange spørsmål, men ikke så mange svar.
Nu sett æ egentlig og lure.
Konklusjonen e vel enkel, og løsninga e grei. Æ må være bestemt, d må skje på samme måte som når man riv av et plaster, hardt og fort- da får man ikke tid t å ombestemme sæ.
Ka e d æ ikke vil miste? Alt æ beundra før, alt æ likte så godt ved den jo borte. Eller e d borte?
Ja, men den har jo fått hakk i sæ! -Men, e ikke d en del av sjarmen, å vite at den har vært brukt? Sånn at æ kan tenke tilbake, og forbinde et minne til hvert enkelt skår, til hver enkel ripe og lyte som sku dukke opp framover? E d ikke d ting handle om????!

Nu e æ usikker igjen, usikker på om æ skal ta hele vasen og dryle den i søpla en gang førr alle......Eller?