Vasen

(vasen på bildet e et illustrasjonsfoto, henta fra nett.)

Æ fikk en gang en vase. D va den fineste æ nån gang hadde sett, og va alt æ kunne ønske mæ; me sine perfekte trekk og fine farge, passa den inn akkurat der æ ville ha den.
Tidligere har æ hatt et par liknende vasa, men dem passa aldri helt inn; men, så kom dagen da æ fikk den æ ville ha, og den som gjorde livet mitt komplett.
Æ trivdes med den, der den stod i vinduet og va en del av livet mitt mens æ flytta rundt og studerte, ja, den va faktisk me mæ overalt.
Æ pleide den, tørka støv av den ofte førr at den sku beholde glansen, satt fine blomster i den førr at æ og andre sku kunne beundre den. Blomstern blei bytta ut fortløpende, alt etter ka som skjedde rundt mæ, og den har delt mange tide ilag med mæ- buketta fra pappa sin begravelse, hestehovan ho Lisa plukka t mæ en varm vårdag, vakre rose gitt av kjærlighet, flotte tulipana kjøpt for dekorasjonen og gledens del og lilje fått i bursdagsgave.
I mitt stille sinn tenkte æ mang en gang kor heldig æ va, som fikk akkurat den vasen, og æ va lykkelig. Lykken kom med vasen, æ følte ting æ ikke hadde følt før, og tia etter at den kom, e nå æ tenke tilbake på med glede.

Men så en dag, oppdaga æ at d va kommet skår i vasen min. Den stod så fint i vinduet og lyste, og d va da æ sku tørke støv av den at æ oppdaga d forferdelige.
Æ prøvde fortvilt å leite førr å finne delen som mangla, og etter langt og lenge, mange tåra og såre stunde, fant æ biten. D va en lang prosess å reparere den, førr æ hadde nemlig bestemt mæ førr å legge min flid i å få den så god som ny igjen. Æ pussa og limte, måtte prøve tre limtypa før æ fant nå som fungerte- d e ikke alltid lynlim fungere best, nån gang må det hardere skyts til, og d hende at d tar lengre tid før d tørke. I fare førr å lage større skår og sprekka i vasen, va æ så forsiktig, forsiktig mens æ holdt på. Men det gikk omsider.

Letta pusta æ ut, og va glad førr at æ ikke måtte flytte den fra plassen sin i vinduet, plassen som har vært der så trygt og lenge. Dagan gikk, og æ va ofte borte førr å sjekke, om alt stod bra til.
Lenge trudde æ d sku gå bra, mitt store limeprosjekt, men etter nån måna begynte tvilen å spire i mæ- har æ gjort d rette? Va d på tide å kaste den, kanskje æ bare va blitt lei, både av fargen og utseendet? Æ prøvde flere ganga å snu på vasen, sånn at skåret ikke sku vises når æ va inne, men d slo m alt førr ofte at da vistes d utenfra, og d e heller ikke bra.
Æ prøvde fler gang å pusse på den, få den blank og fin igjen, men d va ikke helt d samme lengre. D va akkurat som om glansen det skjøre porselenet hadde mista litt av sjarmen, førr d stoppa alltid litt opp akkurat der den lille biten hadde falt av...

En dag fikk æ nok. æ vaska rundt, og fant ut at d va på tide å bytte den ut, på tide å slippe lyset inn i stua, og pakke bort vasen. Så æ satt den i boden. Der stod den og støva ned flere uke, men æ blei ikke komfortabel me at den mangla, det blei et tomrom der den ikke va på plassen sin, æ flytta rundt på mange av de andre pyntegjenstandan mine, og prøvde fortvilt å finne symmetrien i det, men det blei ikke bra nok. Tryggheta va borte.

Vasen kom på plass igjen.


Nu sett æ atter en gang og lure.
Va æ førr snar? Skal æ kjøpe en anna vase å ha der isteden? Koffør va d så tomt uten den? Va d feigt av mæ å ikke prøve lengre, å ikke pakke vasen helt bort før æ henta den igjen?
Mange spørsmål, men ikke så mange svar.
Nu sett æ egentlig og lure.
Konklusjonen e vel enkel, og løsninga e grei. Æ må være bestemt, d må skje på samme måte som når man riv av et plaster, hardt og fort- da får man ikke tid t å ombestemme sæ.
Ka e d æ ikke vil miste? Alt æ beundra før, alt æ likte så godt ved den jo borte. Eller e d borte?
Ja, men den har jo fått hakk i sæ! -Men, e ikke d en del av sjarmen, å vite at den har vært brukt? Sånn at æ kan tenke tilbake, og forbinde et minne til hvert enkelt skår, til hver enkel ripe og lyte som sku dukke opp framover? E d ikke d ting handle om????!

Nu e æ usikker igjen, usikker på om æ skal ta hele vasen og dryle den i søpla en gang førr alle......Eller?

Hasj- sjokk for politiet i Narvik....

Ja, så va d atter en gang et faktum. Media, eller rettere sagt lokalavisa får endelig opp øyan førr d vi alle har visst lenge; Narvik e et "narkoreir". Ungdomma helt i begynnelsen av tenåran får merka på rullebladet sitt, og må innse at virkeligheta faktisk e ganske steinhard. Ja, faktisk like steinhard som miljøet de voks opp i.
Personlig syns æ d va på tide, huske sjøl fra tida på videregående, da d allerede den gangen va et omtalt tema. Tenke tilbake på gangen æ blei invitert på et vorspill som 18-åring t ei venninna, og fikk sjokk da æ innså etter ei stund at den egentlige festen foregikk på soverommet, me storbøtta i midten. Æ kjenne æ blir irritert!
"Politiet fortviler", ja, piss mæ i øret. Skjønne godt dem fortvile, førr d gjør æ å.
Jada, æ har hørt alle unnskyldningen, og sett alle effektan. Men, d e allikevel like trist når æ høre friske ungdomma som sitt og legalisere og rettferdiggjør d her førr sæ sjøl og andre. Intervjuet i Fremover her om dagen, der ungjenta si at "jeg skjønner ikke oppstyret, alt jeg gjør er å røyke en plante.." Føy til et liksom, og et atte, asså, så har du et meget gjennomtenkt og klokt utsagn.

Samtidig ringe d en eller anna ubetenksom leser inn t dagens telefon og påberope sæ følgende utsagn: " 80% av alle voldtekta skjer av nån i alkoholrus, men d e d ingen som tenke på. Hasjrusen derimot, e helt ufarlig, og det begås færre lovbrudd førrdi man blir rolig istedenfor idiot som i fylla". -Ka i fan??? E veldig begeistra førr statistikk og prosentregning, dersom man har bakgrunn for fakta, og ikke rein skjær gjetting. Så moralen e med andre ord, røyk dop, unngå å bli voldtektsforbryter. Herregud, akk og amen!
Jada, rusen e så myye bedre, man blir ikke fyllesyk, blablabla og atter bla! Akkurat d e en debatt æ ikke engang gidd å ta opp, æ velge bare å statuere med det faktum at Cannabis E og BLIR et narkotikum. Førr ikke å snakke om terskelen til andre rusmidla som blir så mye lavere når man først har begynt med et narkotikum som ofte omtales som "lett". Med tanke på de psykiske biviskningen, så e d alldeles ikke nå lett stoff, men hver sin smak.
Kjenne flere som prøve, og har prøvd å overbevise mæ om at d e æ som e syndern her, førr æ drekk jo faktisk alkohol, og d e jo ikke nåkka bedre. Ærlig talt så gidd æ ikke engang unnskylde mæ en gang, eller tenke tanken, førr æ forstår behovet førr å legalisere sin egen avhengighet ved å bruke "enn du da-metoden".
Førr all del, dåkker som har løst å holde på me d her, fell free, æ skal ikke stoppe dåkker. Alle som over 18 år har egen fri vilje, og dessuten full myndighet ifølge norsk lov, og det betyr at man gjør som man vil, heldigvis. Og, ja, førr nån kan d kanskje være like greit å bruke hasj istedenførr sprit, så man, Gud forby, blir "voldtektforbrytera", eller uanstendig på andre måta.
Men æ vil ha mæ frabedt å få amøbe-argumenta om kor bra d her e. Og så syns æ dessuten at dersom du skal ruse dæ på nåkka som faktisk kommer på rullebladet, og som ligg og syre sunn hodet og kroppen din i månedsvis etterpå, så kan du låse dæ inn på et hemmelig rom langt unna mæ; så slipp æ å måtte ta stilling t d faktum at du ødelegg førr flere enn dæ sjøl!
E virkelig glad førr at politiet begynn å forstå ting, og at det kommer fram i lyset. Sånn at om nån år, kan kanskje foreldra både i Narvik og Gudsforlatt omegn slippe ungdomman sine ut uten å vente dem hjem høy på nå anna enn livet. :)

Da va dagens frustrasjon ute av hodet...for now.